Enda en bok er skrevet om Da Vinci koden. Denne gangen av franskmenn - hvem ellers, LOL!

Denne burde være interessant for fansen, siden den har et litt annet utgangspunkt - journalist og sosiolog. Som - igjen - finner ut Dan Brown farer med tøv.

Sjekk Dagbladet’s artikkel.

Jeg leste en artikkel i Vårt Land som reiste et interessant spørsmål:

Er det noe som heter overnaturlige fenomener?

Jeg har lagt merke til en del saker i nyhetsbildet (TV og aviser) hvor aktørene fullstendig snakker forbi hverandre. En part omtaler troen og møteform som om det overnaturlige er en naturlig del av det. Det er iblant den dimensjonen som påvirker møteform. Dette kommer slett ikke alltid fram i media, fordi det er så naturlig for de som har det ståstedet.

Så blir synsere rådspurt, og de har ofte et ståsted som totalt utelukker det overnaturlige. Møteformer blir vurdert som om det overnaturlige ikke eksisterer. Hva må da bli konklusjonen? Jo, at de driver med suggesjon og betenkelig praksis av forskjellig slag.

I den artikkelen jeg refererer til, er posisjonen til en av debattantene at enhver referanse til demoner skjuler psykiske lidelser. Utfra det prestene sier, har jeg følelsen av at de ser på sin praksis med excorcisme som noe som hjelper mennesker bli kvitt uro i sjelen. Om det er demoner med i spillet eller ikke. Det er på en måte noe de gjør som blir en trøst for menneskene. Jeg tipper også at de slett ikke sier til menneskene at de faktisk har en demon, men at om de føler det slik at det vil hjelpe, så går de gjennom dette hjemmesnekrede ritualet.

Slett ingen dum ide, om man bare har med i tankene historien om Skjevas syv sønner. Er nok en fordel om man faktisk er frelst og kanskje har litt tid i bønn før man gir seg ut pÃ¥ sÃ¥nne ting. Jeg mener, uansett om man tror det er demoner eller psykisk sykdom med i bildet. Ikke noe Ã¥ leke med, akkurat…

Flere kommentarer?

Erik Thorstensen skriver:
Jeg håper at ingen andre behøver å lese denne boken. Den er ikke bare full av unøyaktigheter, men også veldig lett å forstå, samt at slutten er svært lite intelligent.
blog

Vel, jeg syntes den var underholdende. Og min erfaring er at folk får lyst til å lese den, selv etter at vi har forklart uttømmende at den er full av historiske flauser. En av mine venner (ikke kristen), fortalte meg at han trodde på den. Jeg forklarte hvorfor den ikke var troverdig. Men saken er den at i dag er det et ønske blant mange folk å finne NOE å henge hatten på for å kunne si at kirken juger.

Jeg har hørt alt for mye fra kristne at Da Vinci koden bare er løgn, så det er ikke noe å bry seg om. Ja, sånn er det når du kjenner litt til bibelhistorien. Men folk flest er lite interessert i sannheten bak hvordan han har misbrukt historiske kilder. De ønsker å tro på han. Og vi som kristne må ta det alvorlig.

SÃ¥ takk for innlegget i bloggen din!

Det var et interessant seminar i Storsalen i helgen. Hadde ikke engang hørt om det på forhånd. Men fikk en mail fra en som hadde vært der og skrøt av det. Og så fant jeg denne artikkelen fra Vårt Land. Burde vel forårsake litt debatt. Antar Arne Bakken hadde latt seg provosere om han hadde levd, iallefall

Jeg så en overskrift på fronten av bladet Det Nye:

Ryktene om Jesus
(et sjokk for de kristne)

Artikkelen refererer Dan Brown’s bok “Da Vinci Koden”.

Artikkelforfatteren gjentar de historiske flausene fra boken, og omtaler dem som om de er sanne. Jeg ble ganske irritert…

Spesielt hva den boken sier om den bibliske kanon, noe som er totalt feil. Sjekk denne linken for detaljer om det:
http://www.tektonics.org/davincicrude.htm

Som om jeg ikke var irritert nok fra før - artikkelen er skrevet med den ideen å få det til å se ut som om den kristne tro har fått grunnen revet vekk under seg - og at de kristne bare er for sta til å innrømme det.

En annen ting er at Det Nye hadde kontaktet en kritiker av boka, men ikke fulgt opp. Det får meg til å tro at de hadde en vinkel på artikkelen, og valgte kilder ut fra det. Altså, de valgte bort kilder som ville ha gjort artikkelforfatterens premiss umulig å forsvare.

Ut fra hva jeg har sett det siste året, er jeg blitt mer og mer kritisk mot journalistikk. Denne Det Nye artikkelen er det foreløpige lavmålet jeg har sett.

Noen linker på norsk om boka:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article838416.ece
http://www.aftenposten.no/kul_und/article830078.ece

http://www.dagbladet.no/kultur/2004/08/02/404410.html
http://www.forskning.no/Artikler/2004/juni/1086786554.92

Flere av oss har vel fatt med oss braket rundt David Aleskjær og hans uttalelser. Som du forresten kan finne her: http://veien.net/phpBB2/viewforum.php?f=1

Han skriver faktisk mye fint som det ikke er vanskelig å være enig med - om at det å komme nærmere Gud er viktigst.

Men på den annen side, så har jeg sett resultatene av hans meninger - hvor de slår galt ut.

Jeg har sett mennesker i ledende posisjoner bruke argumentet at de føler seg ledet av Ånden til å leve slik og slik. Og det de har snakket om var åpenbar synd ifølge Bibelen.

Et tilfelle hendte sÃ¥ mye som førti Ã¥r siden i Sverige. Han fyren var ikke noen leder (akkurat da), men han hevdet med bestemthet at “Jeg kjenner i min Ã¥nd” at han skulle gjøre slik og slik. Og med det mente han at Gud ville han skulle gjøre det. Hva var det sÃ¥ han gjorde? Joda, han flyttet fra det ene fruntimmeret (svensk for dame) til den andre. Dette er ikke et rykte - mine foreldre kjente han.

Jeg har sagt før - i private sammenhenger, at teologien til herrene Åleskjær nok fungerer veldig bra for de som er veldig solide kristne. De som ikke ville gjort noe galt allikevel. Men teologien deres gjør det veldig lett for andre å rettferdiggjøre ting som de overhodet ikke ville kommet unna med i andre sammenhenger.

På Menighetsfakultetet var det EN ting de var veldig nøye med: Ingen åpenbaring er sann om den går imot Guds ord.

Det samme gjelder her.

Om du føler at det du gjør er greit, men det går imot Guds ord, da er det ikke den Hellige Ånd som veileder deg.

David nevner noe sånt han også, men han plasker allikevel litt for mye i feelgood smørja. David og jeg har alltid vært gode venner, men jeg tror han bør kikke litt på grunnlaget for teologien sin på det området - samme sak som forkynnes på OKS for tiden.

Det som gjør at Guds rike har framgang…

Det er en mann i vår bønnegruppe som ofte kommer med slike vriene spørsmål som ikke har så lett definerbare svar. Nå sist gang også, når han kom med dette spørsmålet: Hva er suksess? Jeg har hatt en tendens til å bare fyre av et svar uten å tenke meg om, og gjorde det denne gangen også.

Jeg tror det kort og godt er det jeg har tenkt mest på i det siste. Når folk spør oss om å be om dette og hint, så er bønneemnene ofte utfra hva de selv ønsker skal skje. Hva om Gud har en annen tidsplan enn oss? Hva om vi ber feil? I det siste har jeg begynt å be mer om at det skal skje som skal gjøre at Guds rike har framgang. Med det mener jeg at mennesker skal bli frelst, eller bli ristet løs av sin vante tralt og kanskje komme mer inn i et levende liv, et liv hvor Gud er mer tilstede i deres liv.

Onsdag kveld dro flere av oss til Salem-kirken i Oslo for å høre Charles Ndifon.

Dette var et forbønns-møte, og det er mulig de forandret litt på møteformen for å imøtekomme TVNorge sin deadline (de sendte en reportasje på nyhetene kl. 22.30 den kvelden).

Iallefall så var det et praktisk talt ikke-eksisterende program, hvilket var veldig deilig etter å ha klaget over disse overprogrammerte store møtene her på bloggen
Når jeg går på helbredelsesmøter har jeg tradisjonelt hatt små forventninger. Jeg har ofte opplevd at venner har blitt kvitt smerter når jeg har sunget og bedt, men har ikke opplevd så mye selv de siste årene.

Så jeg var litt overrasket når jeg oppdaget at jeg selv var blitt helbredet.

Når Ndifon kom opp på plattformen begynte han omtrent umiddelbart å peke ut i forsamlingen og “kalle ut” forskjellige helbredelser. Mens han gjorde dette forsvant en smerte i høyre bak/hofte som jeg hadde hatt i over en uke. Denne hadde begynt å bekymre meg fordi den ikke så ut til å gå over, og hindret meg fra å trene så mye som har blitt vant til.

Hun som satt ved siden av meg ble kvitt smerter i skuldra, og dette må ha skjedd samtidig med at det skjedde for meg.

Jeg merket ingenting spesielt, unntatt at plutselig hadde jeg ikke lenger vondt. Det var ikke før jeg fortalte henne hva som hadde skjedd at hun sa at hun heller ikke lenger hadde vondt.

Jeg har vært på møte med Ndifon en gang før, og sett han på TV. Forrige gang hadde jeg slett ikke sansen, fordi jeg syntes han virket litt arrogant med omkvedet: It’s so easy!

Men nå så jeg hvordan han ba for og jobbet med folk, og begynte å forstå hva det var han drev med. Man kan si at det gikk et lys opp for meg! Poenget er at det med helbredelse har blitt vanskelig tilgjengelig for folk, og han prøver å oppmuntre de til å prøve noe de ikke kunne før. Du kan si at teorien er at Gud ønsker å helbrede sitt folk, men vi har så mange tanker som kommer i veien for det. Vanskelig å “gripe”, med andre ord. Dette forklarer ikke hva som skjedde med meg, tror muligens det var litt uvanlig den kvelden?

Det var virkelig mange som ble helbredet den kvelden, men heller få som fortalte at de hadde blitt helbredet nede i benkeraden uten å gå frem for forbønn.

Om dere merker dere hva jeg skrev i forrige innlegg, om det med ånd kontra Den Hellig Ånd, så må jeg vel kommentere at Ndifon ser ut til å være ekte vare i den sammenheng.