Jeg leste en veldig godt formulert sak om tradisjonalisme i Tommys blog. Overskriften er Traditionalisme, og den ble postet Fredag d. 10/10-03 13:17

Jeg har også tenkt litt på det med tradisjoner og om ikke det kan bli en sovepute. Nå synes jeg frimenigheter kan bli akkurat like ille, selv om de har en kortere tradisjon å se tilbake på. De ber om vekkelse, men jeg er ikke sikker på om de ville gjenkjenne vekkelsen i de tidlige stadiene, fordi den er anderledes enn hva de har opplevd før.

Ta programmet Ramp som eksempel. Nå vet jeg lite om dem, men jeg ville tro at en menighet som slapp til et slikt konsept med dyktige og salvede folk som ledere kunne påregne at ganske mange ungdommer ble frelst. Det kunne bli en vekkelse ut av det. Men jeg tror få menigheter vil slippe det til. Mange gamle pinsevenner forventer at dagens ungdommer skal bli frelst og så øyeblikkelig bli glad i deres gamle musikk.

Rister på hodet…

Kirken er jo også ganske antikvert, men jeg tror kanskje enkelte menigheter der er mer realistiske?

Motsi meg gjerne, kommentar-feltet nedenfor er ment for diskusjoner.

I noen uker nå har jeg gått og gjemt på et tema jeg ønsket å ta opp her. Det er noe som opptar meg sterkt for tiden.

I dag fant jeg en artikkel på JesusOnline (opprinnelig fra Korsets Seier) som var en god start på temaet. Jan-Eivind Viumdal ble kjent med en katolsk prest (opprinnelig fra Tyskland) oppe i Mosjøen. Han har skrevet et veldig interessant intervju, og i det intervjuet fant jeg dette utdraget:

“Dessuten merker jeg som utlending godt at sekulariseringen på mange måter har kommet lenger i Norge enn i de fleste andre land, blant annet Tyskland. Det er mye likegyldighet og mangel på respekt for det hellige. Jeg opplever at Norge er et land hvor kristne ikke lenger blir tatt på alvor, kommer det ettertenksomt fra Gunther.”

Dette må da være noe til ettertanke? Jeg har vel ingen løsning, annet enn at vi hver og en selv må ta korset opp.

Biskopen i Agder har gått ut i mot Svein-Magne Pedersen fordi han ber om testamentariske gaver, og fordi han driver en forbønnstelefon som koster penger. Ifølge Biskopen er det ikke riktig å koble forbønn med kommersiell virksomhet.

Biskopen kritisk til Pedersen

Nå skal ikke jeg forsvare Svein-Magne, det gjør han best selv:
- Kritikken skyldes jantelov

Jeg er mer interessert i hva dette sier om kristen-Norge.

Olav Skjevesland er lønnet av staten, og det er lett å finne argumenter for hvordan det kan bære galt av sted. Du kan også argumentere for at Skjevesland sitter i glasshus - han har det han trenger, og kritiserer en virkelighet han neppe har prøvd.

Hva er så grunnen til at Pedersen gjør det han gjør?

Jo, foruten at han forstår markedet - om det ikke var interesse for det han gjør, måtte han ha forandret på metoden. Jeg har også lagt merke til en økende tendens i Magazinet at helbredelsforkynnere jeg aldri har hørt om annonserer sine tjenester…

Men jeg mener hovedpoenget er at det er mangel på forståelse for at en arbeider er sin lønn verdt. Innen pinsebevegelsen har det tradisjonelt vært vanskelig å overleve som forkynner. Om du blir pastor blir det straks bedre, men reisende forkynnere har hatt det veldig trangt. Jeg vet ikke hvordan det er nå, men la merke til en av de andre bloggerne jeg har på blogger-siden (han er ikke pinsevenn). Han har prisen på foredrag tilgjengelig på en av sine websider, og jeg syntes den var veldig lav. Han må jammen subsidiere det der med en annen jobb, ellers kan han ikke overleve!

Åge Åleskjær fortalte nylig på et seminar hva han tjente i året i begynnelsen når han reiste rundt som predikant. Jeg tror det lønte seg veldig godt økonomisk for han å bli pastor. Nå var han ganske populær som forkynner, så jeg kan ikke forestille meg hvor ille det kan ha vært for andre.

Dere som har litt peiling på hvordan tingene er nå, hvordan lever forkynnere i de forskjellige kirkesamfunnene? Knut, hvordan er det i pinsebevegelsen? Jeg vet at innen Ungdom i Oppdrag må man leve i tro, det er ikke lønn fra organisasjonen. Nå skal jeg ikke argumentere over ALLE som er med på team og sånt, men hvor kommer ideen fra om at det SKAL være sånn?

Pedersen kan som sagt forsvare seg selv, men jeg forstår hvorfor han har søkt etter en annen løsning for finansiering av virksomheten.

Jeg tror jeg er ganske pragmatisk anlagt. Om det er noe som ikke lenger fungerer, så ser jeg ikke vitsen med å fortsette å gjøre det. Men jeg tror vi har en tendens til å tro at andre tenker som oss selv, noe som selvfølgelig ikke er særlig smart…

Dette ble anskueliggjort for meg når pusekatten min hadde vært i slåsskamp.

Pusur er bare snill, men nabokatta er slett ikke snill mot andre puser, så jeg mistenker Boots for å ha såret Pusur ganske ille denne gangen. Han kom hjem med et stort sår nedenfor høyre øre. Jeg håpet det skulle gro, men det ble ikke bedre, så jeg måtte til dyrlegen. Nå er Pusur innekatt for øyeblikket, med lampeskjerm (krage) rundt halsen. Det er ille å ikke kunne klø eller slikke seg, men det er ikke det eneste problemet.

Som puser flest, så liker Pusur å stryke seg oppetter vegger, mennesker og andre ting i hans vei. Det er bare ett problem: Kragen henger igjen! Ille, ikke sant. Så da skulle man tro at Pusur ville ta det med i betraktningen og gå litt vekk fra det som hang igjen, ikke sant? Neida, Pusur er ikke verdens mest intelligente pusekatt. dog ingenlunde dum ellers. Så han bare presser på litt ekstra, og til slutt smetter han vanligvis igjennom, siden kragen er bittelitt fleksibel.

Men dette har fått meg til å tenke.

For oss mennesker forandrer omstendigheter seg iblant. Så også i åndelig henseende. Men både i menigheter og i den enkeltes kristenliv har tradisjoner stor plass. Så man fortsetter å gjøre det som en gang fungerte, uavhengig om det fremdeles fungerer.

Vi er som Pusur, og presser bare på selv om vi kanskje skulle satt oss ned og tenkt om det hadde gått bedre om vi hadde angrepet problemet på en litt annen måte…

søndag, september 14, 2003
Et lite oppgjør med framgangsteologien
Nå i dag blir det snakket lite om framgangsteologien. Den er ikke lenger moderne. Men jeg husker hva som trolig var den første norske framgangsteologi-prekenen. Den ble holdt på sommerstevnet i Sarons Dal av Bjørn Bergmann for mange år siden. Fra det jeg husker av prekenen var jeg veldig imponert (jeg var jo ikke voksen da, og ikke ferdig utdannet teolog, så litt naiv var jeg selvfølgelig), og i utgangspunktet var det en god preken. Men i årene etter har det skjedd en del ting som har vært både fornøyelige og betenkelige.

Ei jente som også hørte denne prekenen tok den helt bokstavelig, og resultatet ble en søt liten historie. Hun ønsket seg katt, men foreldrene sa nei. Dette var jo helt forferdelig, og hun bestemte seg for å prøve Gud. Hun fortalte naboene at Gud hadde gitt henne katt. Faren fikk greie på det og ble ganske fortvilet. Ikke bare det at hun hadde sagt til naboene at hun hadde katt, men hun hadde jo også blandet inn Gud. Han turde ikke å ødelegge troen hennes. Så faren hev seg rundt litt kvikt, og skaffet en kattunge. Katten hadde de i mange år, og han var snill og høyt elsket av hele familien. Historien fikk en veldig lykkelig slutt!

Men om du legger etiske begrep på dette her, så løy jenta. Hun så det ikke sånn, fordi hun var blitt undervist om å tale tro. Hun trodde det bokstavelig, og brukte undervisningen bokstavelig.

Jeg ser resultatene av denne undervisningen den dag i dag. Og da mener jeg ikke de søte historiene. Jeg tror faren til jenta var glad for katten når det kommer til stykket. Men jeg møter også mennesker som aldri vil innrømme om de har vanskeligheter. De forteller meg at de aldri er syke. Om de blir syke så tar de det i Jesu navn. Men om du kikker litt nærmere på dem, så er det åpenbart at noe ikke stemmer. Det skjuler seg mye rart bak den perfekte fasaden.

Hva gjør dette med mennesker? Jeg tror desverre denne teologien i noen mennesker forårsaker en lemfeldig omgang med sannheten. En prosess starter som senere gjennomsyrer livet deres. De blir upålitelige.

I kontrast kan jeg fortelle om en liten gutt som har blitt lært opp til å be av sine fettere, selv om foreldrene ikke går i en menighet. Jeg vet om to konkrete eksempler hvor hans bønner har forårsaket helbredelse. En av gangene var han ute og gikk med sin bestemor. Hun fikk foten nede i et hull, og kneet hovnet opp. Da fikk hun veldig vondt i kneet, og gutten begynte å be for benet hennes. Etter en liten stund så han opp og sa: Nei, det er ikke nok, du må også be. Bestemor hadde vondt, og hverken særlig tro eller overskudd til å be, men når barnebarnet har sånn tro, da er det vanskelig for en godt frelst bestemor å si nei. Så joda, hun ble med og ba. Og hevelsen gikk ned. Benet ble bra igjen. Denne gutten hadde fattet noe. Han har en klippefast tro på Gud, men er ikke urealistisk. Om det ikke funker, gå på fra en annen vinkel! ¶ 9:28 PM

At selgeren er en broder er ingen garanti

For en stund siden ble jeg tilbudt aksjer av en broder. Jeg har aldri seriøst overveid å kjøpe aksjer, så dette var litt uvanlig. Det hadde seg slik at vi kom inn på et tema innen teknologi som opptar meg, og han begynte å fortelle om et firma som hadde en fantastisk oppfinnelse.

Han fortalte blant annet om menigheter som hadde hørt fra Gud at de skulle innvestere penger i dette. Det var jo et veldig overbevisende argument, isolert sett. Om andre menigheter hadde hørt fra Gud at de skulle innvestere i dette måtte det jo være bra saker, ikke sant? Det var en mulighet for at verdien skulle gå gjennom taket.

Nå ble det ikke noe aksjekjøp. Det kom ikke lenger enn tilbudet. Jeg vurderte aldri firmaet seriøst. Aksjer er liksom ikke min greie, har ikke risikokapital…

Men en stund senere kom jeg over en reportasje i en dagsavis. En oppfinnelse som ble antatt å være en svindel. Ut fra beskrivelsen gjenkjente jeg oppfinnelsen og tester som hadde blitt foretatt. Jeg tok kontakt med broderen og fortalte hva jeg hadde lest. Etter en stund spurte jeg om det var samme firmaet. Han svarte ikke definitivt på det, men antok at det var det.

Siste gang jeg spurte, sa han at han aldri selv hadde kjent sanksjon på dette firmaet. Men det kom han ikke fram med før etter at hele greia var avslørt som en svindel, noe han ikke visste før jeg så det i avisa. Nå har jeg respekt for at denne broderen har hørt fra Gud i mange situasjoner, så dette var litt spesielt.

Hva er så poenget her? Jo, at selgeren er en broder, er desverre ingen garanti. Jeg tror mange brødre håper å ta inn storgevinsten, og overhører når Gud stille prøver å banke på og be dem om å være forsiktige.

Adam sa til Gud i Edens hage: “Kvinnen fristet meg”. Han var ikke villig til å selv ta ansvaret for sine handlinger.

Vi må selv ta ansvaret for hva vi gjør. Hadde jeg stolt på broderen uten å gjøre mine egne vurderinger, hadde jeg tapt penger jeg ikke hadde råd til å tape.
¶ 7:45 PM

Jeg hadde en blog på blogger.com for noen uker, så jeg skal prøve å legge over det jeg skrev der før jeg begynner å skrive nye innlegg her.

lørdag, august 30, 2003
Hva denne bloggen handler om
Jeg heter Ann Elisabeth Nordbø, og er utdannet cand. theol. ved Menighetsfakultetet. For de som er nysgjerrige på det: Teologisk er jeg vel litt konservativ, og min bakgrunn er ganske allsidig - med vekt på det karismatiske.

Denne bloggen er mitt forsøk på å skrive av meg frustrasjoner over hva jeg ser som kompromisser i kristne miljøer under påvirkning fra en stadig mer avkristnet kultur. Det er det som er utgangspunktet for at jeg bestemte meg for å begynne en blogg, men jeg regner med at jeg blir taletrengt på en rekke andre områder etterhvert også.

Dette er ikke ment å være en dagbok over livet mitt, men heller en dagbok over mine tanker om kristenlivet og hva jeg ser i media og rundt meg.

Så langt har jeg funnet svært få kristne norske blogger. Danskene og de engelskspråklige ser ut til å være langt mer framme her. Om du er norsk og kristen og har en blogg - ta gjerne kontakt! Etterhvert håper jeg vi får til en oversikt over norske kristne bloggere. Vet enda ikke hvor den vil få tilhold, men jeg skal snakke med noen folk om det - så får vi se!
¶ 7:02 PM

lørdag, august 30, 2003
Føler ledelse
I karismatiske kretser er det vanlig at vi føler ledelse over hva vi gjør. Vi tror jo på at Gud kan tale til oss, og oftest ikke med hørbar stemme. Så det å si at vi føler ledelse er en god måte å si at vi tror at Gud vil vi skal gjøre ditt og datt.

I det siste har jeg notert meg at noen hevder å ha ledelse for avgjørelser som jeg vet er feil. Men om jeg våger meg til å si det, så får jeg meg en virtuell ørefik: ‘Hvordan våger du å dømme meg?’

Å hevde at vi føler ledelse er som oftest en effektiv måte å få andre med på det vi ønsker å gjøre. For de som ikke føler at de har slik kontakt med Gud at de har ledelse i sitt liv, så finnes det ofte en definitiv beundring for de som har ledelse. Og vi legger oss gjerne under, fordi vi tror at dette er et åndelig menneske som taler - en som har noe vi ikke har.

Desverre kan dette bli et åndelig maktspråk. Om vi vil ha med andre - si at vi har ledelse! Dette er noe som jeg tror mange ledere har gjort - med rette eller urette.

Og hvordan kunne jeg vite at det var en feil avgjørelse?

Uavhengig av om du selv har en åpen linje opp til Gud, så kan du vite at det er feil om det går mot Guds ord på en klar måte. Om en leder føler ledelse for å leve i synd, er det da fra Gud?

Langt ifra!

Om dine ledere sier at de føler ledelse for å gjøre dette og hint, og du vet at dette strider mot Bibelen - da er det ikke tiden for å underordne seg lederen. Med samfunnet slik det er i dag, så drives kirken fra skanse til skanse i moralske spørsmål, og frikirkene er på full fart etter. Så er det da så rart at kristne ledere prøver seg på å rettferdiggjøre sine valg med å si at det er Guds vilje?

Hmmmm….

På Menighetsfakultetet var de veldig klare på at åpenbaring ikke kunne være fra Gud om den gikk imot Bibelen. Det er testen!