For tiden leser jeg Loren Cunningham (grunnlegger av Ungdom I Oppdrag) sin bok “Why Not Women”.

Jeg har lenge vært FOR kvinnelige prester, og kvinnelige pastorer i friere kretser er det ALT FOR LITE av!

Men jeg fikk ganske mange aha-opplevelser når jeg begynte å lese denne boken. Vær så snill å oversette den til norsk snart!

Enda har jeg ikke engang kommet halvveis, men har lest de første kapitlene som Loren har skrevet. Han skriver på en måte at du skjønner prinsippene bak hvorfor ting er som de er. Og jeg er veldig enig i hans bibelsyn.

Hadde et lite sammenstøt med en kvinne nå nylig som dro halvparten av et vers ut av sin sammenheng. Hun hadde delvis rett, men jeg kunne ikke sitte stille og høre henne fullstendig radbrekke Bibelen fordi det passet hennes (helt private) oppfatning av verden!

Som så mange andre kristne, har jeg mange kristne venner.

Før tenkte jeg veldig svart-hvitt - enten er du kristen, eller ikke.

Men de siste årene har jeg begynt å legge mer merke til nyansene.

Det er mange som bekjenner seg som kristne, og som er med i kristne miljøer, selv om du ikke ville gjettet på at de var kristne om du traff dem ute i verden. De banner, fester, drikker og har sex med tilfeldige - akkurat som alle andre (vel, verre enn svært mange, burde jeg vel kanskje si).

Dette brer mer og mer om seg, og begynner å bli ganske akseptert i kristne ungdomskretser.

I disse miljøene finner unge hverandre og gifter seg. Og jeg tror svært få av dem tenker over noe annet enn forelskelse og at den andre er kristen.

Men jeg har sett en del forhold og ekteskap som er ganske skeive.

Den ene parten har som mål i livet å tjene Gud, og alt annet virker uviktig i forhold til det.

Den andre parten bekjenner seg som en kristen, men det ser ikke ut til å bety noe i livet.

Så før du går seriøst inn i et forhold, tenk litt over dette.

Se litt på livet til den andre parten, og spør mange spørsmål (men forvent ikke at de alltid sier sannheten!). Hva er viktig for han/henne? Jeg antar de fleste har andre prioriteter enn det å tjene Gud. Noen prioriteter jeg har sett er å ha det gøy, holde på med hytter og bygging, festing, utseende og pent hjem, reising…

Om du har et kall til tjeneste holder det ikke at den andre parten er forelsket i deg. Den andre parten må også ha et kall, og må være forberedt til å prioritere tjenesten framfor andre ting i livet. Disse andre tingene kan være fritidssysler og et pent hjem. Det er noe mange slett ikke er villige til å gi avkall på.

Og for all del, husk at mange har blitt narret av en forelsket mann eller kvinne som spiller den rollen de tror er nødvendig for å “få” deg. Det blir som regel brått slutt på villigheten til å tjene Gud når bryllupet er over. Se litt på om de tenker sjøl, og om de har ideer sjøl om ting de ønsker å gjøre for å tjene Gud. Om de bare gjentar dine ideer, vær litt obs.

Jeg har sett en del forhold og nestenforhold som jeg bare rister på hodet over. Ungdommer som er totalt blinde, og ikke har noen anelse om hva de gir seg ut på. Det gjelder både for de som ikke er så ivrige på å tjene Gud, og de som er - for når de kommer så langt at de gifter seg - da er det en katastrofe i emning om de ikke klarer å finne et kompromiss begge kan leve med!

Vi husker alle at Jesus hadde disipler. De tolv var de som var nærmest, men det var mange flere som fulgte han og som også ble ansett som disipler.

I gamle testamentet ser vi at profetene ofte hadde profetskoler, en hel gruppe med unge menn som fulgte dem.

Men i våre dager er det svært få forkynnere som har disipler.

Hvorfor, siden dette så tydelig er et bibelsk prinsipp?

En framgangsrik predikant fortalte meg en gang at han ikke ønsket å ha med noen som hadde kall til å bli forkynner. Han ønsket ikke at noen skulle lære av han, fordi de da kunne forsøke å stjele tjenesten hans.

I lille Norge er det en fornuftig innstilling, sett fra forretningssynspunkt.

Men det er IKKE bibelsk!

Jeg etterlyser flere forkynnere som er villige til å lære opp disipler.

Vi har allerede hørt fra Knut at rekrutteringen er nærmest ikke-eksisterende blant pinsevennene av økonomiske årsaker. Men hvordan står det til disippelskapet generelt i Guds rike i Norge?

Jeg har tenkt på disse spørsmålene i lengre tid, og det ble ekstra aktuelt når jeg dro inn på Ndifon sitt møte på lørdagen i Salemkirken. Der kom det flere forkynnere som hadde truffet Ndifon før, når han hadde hatt møter andre steder i Skandinavia. De kom ikke bare for å heie på Ndifon, men noen av dem sa rett ut at de ønsket å lære for å kunne gjøre det samme han gjør om en stund. Og hvordan håndterte Ndifon det? Han tok dem fram på prekestolen og lot dem holde kollektpreken og vitne. Og disse var i tillegg til hans team (noen hjalp til med forbønn, og andre tok opp video for TV-programmene hans).

Ndifon er (så vidt jeg kan forstå) opptatt av at Guds rike skal få framgang, ikke i at hans tjeneste skal stå seg godt økonomisk. Han gir og gir hele tiden. Jeg har ingen tvil om at han kommer til å ha framgang, slik han framtrer nå. Fortsetter han slik, vil Gud velsigne han.

Det har vært noen besøkende her som har vært frustrerte over at jeg ikke skriver på engelsk. Denne bloggen er ment å være på norsk, fordi det er norsk kristenliv jeg skriver om. Men iblant streifer jeg innom saker og ting som har mer universell appell.

Jeg kunne ha lagt opp en ‘English’ categori, sånn at de som leser det kunne finne alt jeg skrev på engelsk enkelt nok.

Hva sier dere skandinaver om dette?

Sorry at jeg ikke har skrevet på en stund. Har noe planlagt, men har ikke hatt tid til å gjøre noe med det enda

Onsdag kveld dro flere av oss til Salem-kirken i Oslo for å høre Charles Ndifon.

Dette var et forbønns-møte, og det er mulig de forandret litt på møteformen for å imøtekomme TVNorge sin deadline (de sendte en reportasje på nyhetene kl. 22.30 den kvelden).

Iallefall så var det et praktisk talt ikke-eksisterende program, hvilket var veldig deilig etter å ha klaget over disse overprogrammerte store møtene her på bloggen
Når jeg går på helbredelsesmøter har jeg tradisjonelt hatt små forventninger. Jeg har ofte opplevd at venner har blitt kvitt smerter når jeg har sunget og bedt, men har ikke opplevd så mye selv de siste årene.

Så jeg var litt overrasket når jeg oppdaget at jeg selv var blitt helbredet.

Når Ndifon kom opp på plattformen begynte han omtrent umiddelbart å peke ut i forsamlingen og “kalle ut” forskjellige helbredelser. Mens han gjorde dette forsvant en smerte i høyre bak/hofte som jeg hadde hatt i over en uke. Denne hadde begynt å bekymre meg fordi den ikke så ut til å gå over, og hindret meg fra å trene så mye som har blitt vant til.

Hun som satt ved siden av meg ble kvitt smerter i skuldra, og dette må ha skjedd samtidig med at det skjedde for meg.

Jeg merket ingenting spesielt, unntatt at plutselig hadde jeg ikke lenger vondt. Det var ikke før jeg fortalte henne hva som hadde skjedd at hun sa at hun heller ikke lenger hadde vondt.

Jeg har vært på møte med Ndifon en gang før, og sett han på TV. Forrige gang hadde jeg slett ikke sansen, fordi jeg syntes han virket litt arrogant med omkvedet: It’s so easy!

Men nå så jeg hvordan han ba for og jobbet med folk, og begynte å forstå hva det var han drev med. Man kan si at det gikk et lys opp for meg! Poenget er at det med helbredelse har blitt vanskelig tilgjengelig for folk, og han prøver å oppmuntre de til å prøve noe de ikke kunne før. Du kan si at teorien er at Gud ønsker å helbrede sitt folk, men vi har så mange tanker som kommer i veien for det. Vanskelig å “gripe”, med andre ord. Dette forklarer ikke hva som skjedde med meg, tror muligens det var litt uvanlig den kvelden?

Det var virkelig mange som ble helbredet den kvelden, men heller få som fortalte at de hadde blitt helbredet nede i benkeraden uten å gå frem for forbønn.

Om dere merker dere hva jeg skrev i forrige innlegg, om det med ånd kontra Den Hellig Ånd, så må jeg vel kommentere at Ndifon ser ut til å være ekte vare i den sammenheng.

Nå i det siste har jeg oppdaget noe som må ha sneket seg inn i kristenheten de siste årene.

Mange som bekjenner seg som kristne tror at det som er ånd eller åndelig har med Den Hellige Ånd å gjøre.

De ser ingen motsetning mellom det å være en kristen og også være involvert i andre åndelige retninger og sysler. Mange ser ut til å mene at så lenge det ikke er satandyrkelse er det helt akseptabelt.

Nå nylig var det ei fra USA som fortalte meg at hun lette etter en ekte sjaman som var villig til å holde en seremoni for en venninne som var syk og trengte helbredelse. Hørte ikke mer fra henne etter at jeg foreslo at hun kikket på en av helbredelsesforkynnerne på TBN i stedet, og helst dro på en av korstogene.

Hun fortalte at hun og venninnen var kristne. De var metodister, og hennes venninne var søndagsskolelærer. Venninnen var også involvert i Wicca (hun understreket at de ikke driver med satandyrkelse innen Wicca, hvilket jeg allerede visste). Hun som drev med Wicca blandet ikke det inn når hun underviste i menigheten. Og da trodde hun at det var helt OK?

Hjelp!

Nå skal jeg ikke begynne å diskutere Wicca her. Den har forskjellige former, og i sin mildeste form kan den nok se harmløs ut for mange.

Men Wicca og alle andre retninger som inneholder ett eller flere elementer av magi, kontakt med ikke-synlige vesener, overnaturlig helbredelse og ekstrasensorisk kunnskap - toucher innpå det åndelige på en slik måte at det fører til åndelig fangenskap.

Hva mange kristne blir forvirret over er sikkert det faktum at helbredelse er noe som i utgangspunktet er godt. Vi har jo kristne forkynnere som ber for syke og de blir friske. Vi har også forkynnere som profeterer.

Så hva er forskjellen?

Først og fremst teologi:
Da jeg hadde gått på MF en stund, begynte jeg å kunne skille mellom de som virkelig forkynte evangeliet, og de som lot som om de var kristne (bla en healer som ble intervjuet på radio). Du trenger ikke teologisk utdannelse for å kunne skille mellom de som prøver å utgi seg for kristne og de som virkelig er det, men jo mer kunnskap om Bibelen du har, jo lettere er det. Deres teologi er ofte ganske vassen. Begynn å snakke om at Jesus er Gud og menneske, døde på korset og forsonet oss med Gud om vi tar imot tilgivelse og overgir oss til han, og se hva de sier…

Dernest ånd:
Det er en påtagelig, men iblant hårfin (følbar) forskjell mellom Den Hellige Ånd og forførende ånder. Det med forførende ånder går i korthet ut på at ånder som tar sine ordre fra Djevelen prøver å fremstå som engler, gode ånder og andre forkledninger som passer i sammenhengen. De prøver å få mennesker til å stole på dem og gjøre som de sier.

I Mosebøkene forbyr Gud israelittene å ha noe med spåkoner å gjøre. Slike skulle drepes. Ganske hardt, men så har vi da også en veldig tydelig beskjed fra Gud om at vi ikke skal ha med slike å gjøre. Apostlene gjorde også kort prosess med spåkoner (kastet ut demonene).

Den Hellige Ånd er ikke å finne i alle disse andre religiøse retningene. Han har gitt oss evangeliet, og han har gitt oss veien til Gud - gjennom frelse og overgivelse til Jesus. Det finnes ingen annen vei for oss til å få Den Hellige Ånd.

Har du blitt involvert i nyreligiøse, eller gammelreligiøse retninger, så må du slutte med det. Avsi deg det du har holdt på med, og bryt av enhver kontakt med åndeverdenen. Ta helst kontakt med kristne som kan hjelpe. Noen predikanter har ikke snøring på dette området, mens andre vil kunne hjelpe deg.